Mørke stier...

Vi gikk mot lyden av trommer.  Et stykke inne i skogen var nærmere tusen mennesker samlet til feiringen av profetens bursdag.  I denne tradisjonen feires dagen med bravur i den gamle landsbyen, hvor så mange kommer for å tilbe, men hvor kun tre utvalgte åndelige ledere bor.

Da vi nærmet oss lysningen i skogen så jeg lys fra fakler omkring de flotte tradisjonelle husene.  Lys fra batteridrevet lykt er forbudt, og klesstilen er gammel og tradisjonell.  Et gjerde i bambus strakk seg rundt tunet, men der inn fikk ikke jeg komme, med mindre jeg hadde på meg tradisjonelle klær og hatt.  Det ble fort klart for meg at det ikke gikk an å holde lav profil, selv om det var natt.  Månen lyste slik at jeg fort ble synlig.  Jeg strakk et par hoder høyere til værs enn de fleste, og huden min var lysest av alle.  Til slutt satte vi oss ned, min lokale venn og team medarbeider og jeg.  Jeg ble fortalt at det ikke var farlig å være den eneste hvite tilstede, ettersom troen tilsier at alle er like ved slike tilstelninger.

Trommingen var regelmessig, og det ble slått på noen små instrumenter som laget en klingende melodi.  Det var ikke manende, og det var ikke tegn til påkallelse av onde makter, men jeg vet at det ikke var min Gud som ble feiret.  Jeg sendte mange bønner til topps denne natta.
Syv eldster gikk mot det eldgamle bønnehust.  De stoppet utenfor, tok en slurk av gresskar-koppen og spyttet ned på beina sine.  Ifølge deres tro må munnen og beina vaskes før man ber.  Da de var ferdige gikk de tilbake til bambushytta hvor de tre åndelige lederne i landsbyen satt.  En prosesjon med eldre damer, kledt i hvitt kom forbi og alle satte seg ned.  De gikk målrettet mot ei hytte, som jeg ble fortalt var kjøkkenet.  Dagen etter ville omlag 70 geiter slaktes til et felles måltid for de fremmøtte.

Det jeg var vitne til skjer én gang per år, på profetens bursdag.  Jeg forsøkte å spørre mer om de tradisjonelle skikkene i forhold til den type islam som jeg leser om i bøker, men fikk ikke noe svar fra min venn.  I deres tradisjon er det kun noen få utvalgte som kan svare på religiøse spørsmål.  Jeg vet at jeg må snakke med dem som kan, for religionen knytter kulturen sammen på en slik måte at uten å vite hva som er de religiøse skikker, vil vi mye raskere møte på utfordringer i våre programmer.

Jeg visste ikke om at denne feiringen fant sted da jeg satte kursen mot landsbyen den dagen.  At jeg hadde pakket sekken for å overnatte var også ”tilfeldig”.  Jeg tror det er en mening bak slike ”tilfeldigheter” og jeg ber om å se veien videre frem herfra.  Sjefen har nok en plan.  Jeg kjenner jo hans  ønsket, men fremgangsmåten skal bli spennende å se, etterhvert.