Vinden blåser dit den vil

Vi leser det slik i Johannes 3, og vi har vel alle kjent hvor kraftig vinden kan blåse.  Forleden dag fikk vi et møte med mennesker som blant annet på grunn av vinden er satt langt tilbake, økonomisk sett.

For en måned siden måtte jeg parkere bilen i krattet under et mangotre som følge av lastingen som foregikk på lastebilen som stod parkert midt på veien.  Den dagen ble flere tonn banan fraktet til markedet og sårt trengte penger kom inn i familiens kasse.  Familien består av bestefar, tre sønner og deres familier.  De bor på toppen av en landsby hvor vi arbeider, men toppen av landsbyen betyr ikke toppen av verken rangsstigen eller inntektstigen.

Veien til deres boliger er så dårlig at sykepleiere og jordmødre ikke kommer frem i regntiden.  I tørketiden er det noe bedre, men sprekkene i veien utgjør farer.  Vann har de fra fjellet, men når man lever av jordens grøde, må man høste, men høsten ble tatt av vinden, og solen.

Sjelden har jeg følt at smilene jeg møter er påtatt, men denne dagen virket smilene tomme og uten mening.  Bak huset hørtes lyden av motorsag, og årsaken var at et stort og inntektsgivende tre på grunn av dets frukt, var blåst overende.  Nå ble det kuttet til plankebiter, til bruk på den nye havnen lenger nord.  Som om ikke det var nok låg ei palme bøyd til jorden over stedet der vi i mars startet byggingen av toalett.  Heldigvis var ikke doen ferdig.  Noen kunne ha blitt seriøst skadet av den fallende palmen.

Jeg dristet meg til å spørre om palmen skulle bort, slik at doen kunne bygges ferdig.  Det var planen, og de ønsket å få kuttet palmen opp i håndterbare biter mens motorsagen var på tunet, men det ville koste penger til drivstoff, penger de ikke hadde.  Hvor mye ville jeg vite.  Svaret var 12 kroner.  Jeg gav dem 9,50 – og min venn takket. 

Stedets leder såg på meg med triste øyne når han fortalte om den kommende bananhøsten som var blåst bort av de sterke vindene.  Ingenting igjen.  Kakaotrærne er også ødelagt, så høsten virker fjern.  Litt ris har de enda på rismarken sin, men knapt nok til å gi mat til familien, og det er enda noen måneder til innhøsting.

Vi kan si mye om tjeneste.  Vi kan tenke store tanker om å spre det gode budskap, men uten at vi også møter de daglige utfordringene i menneskers liv tror jeg vi vanskelig vil nå målet.  Det oppløftende er at vindens skaper har kontroll.