Bedre føre var...

I dag var vi med på den første katastrofe-øvelsen i regi av myndighetene i den nye nord-provinsen på chili-øya (der vi har vårt hovedfokus).  Sammen med vår sponsor og samarbeidspartner, World Relief, fikk vi være vitner til at ulike instanser jobbet sammen for å hjelpe mennesker som i en eller annen grad var rammet av et fiktivt jordskjelv og tsunami.  Øvelsen skjedde på “fastlandet” og på noen av de små turist-øyene like utenfor hovedøya.

Å være de eneste hvite på samlingen tenkte jeg kanskje ville være litt rart, men vi ble behandlet som venner og som medlemmer av en lokal organisasjon.   Det var kjekt å merke.  Neste gang vil jeg være frivillig, for ingen hvite hadde meldt seg til i dag.  Jeg var klar, men arrangøren fikk kalde føtter da de fikk høre at jeg veide 0,1 tonn.  Ikke rart tenker du kanskje!?

Mens vi hørte på åpningsordene til representanten fra øverste leder i fylket gikk tsunamialarmen, og øvelsen var i gang.  Det hylte i sirener fra ulike steder og det ble informert om at det hadde vært et stort jordskjelv like nord for der vi var, og at en tsunami var på vei.  150 personer fra forsvaret gikk til sine poster, og det samme gjorde helsepersonell og letemannskaper.  Sosialdepartementet, FN, Røde Kors, Røde Halvmåne og andre gjorde seg klar.

Nede på havnen kom en båt med pasienter fra turist-øya og helsepersonell løftet pasientene fra båten og inn i ventende kjøretøyer.  Ikke noen av pasientene var stroppet fast til bårene så det var bra at de kunne holde seg fast, for det gikk unna.

Etter en kort ambulansetur havnet de skadde på det oppsatte felstsykehuset.  Der ble alvorlighetsgraden av sårede vurdert og ulike skader behandlet.  Et felt-operasjons-telt var satt opp og der inne gikk luftkjøleren for fult.  Over sengene hang “intravenøs-poser” og godt sminka pasienter levde seg skikkelig inn i sin situasjon.  Det hele var faktisk utrolig bra!

I etterkant av øvelsen sitter jeg igjen med at mye er bra og klart om en katastrofe inntreffer, selv om det alltid vil være store sprik mellom realiteten og øvelsen.  Samtidig ber jeg om at dette ikke må skje her på øya, men som så mange andre plasser i verden i dag, så skjer alvorlige saker der det er mørkt.  Vi ber om at lyset må få skinne klart på chiliøya.

Ambulanse-båten på vei til stranden

Første "offer" bæres mot ventende ambulanse

En "brukket fot" behandles i operasjonsteltet (med AC!)